Kort om talen
Talen tar utgangspunkt i Markus 10:21–45 og møtet mellom Jesus og den rike unge mannen, før den følger disiplene videre på veien opp til Jerusalem. Der går Jesus foran, rett mot lidelse og død som Han selv har forutsagt, mens disiplene blir grepet av frykt og forferdelse over det de ikke forstår.
Talen forklarer denne frykten som et tegn på manglende åpenbaring, og peker på Peters bekjennelse som eksempel på en umoden, men ekte tro som holder fast selv under press. Den advarer også mot indre nag og bitterhet, illustrert ved Judas og Akitofel, som begge lot en gammel skuffelse føre dem til fall da anledningen kom. Videre trekkes linjene til vår egen tid og et kommende press mot troende, beskrevet som en økumenisk fristelse som ser god ut utenpå, men som til slutt krever underkastelse.
Talen ender med et løfte om at de troende ikke skal bli bedratt, men bevart og til slutt tatt bort i opprykkelsen, og avsluttes med en oppfordring om å ikke frykte, men holde blikket festet på Jesus som går foran.
Skriftsteder i talen:
Markus 10:21
21. Da så Jesus på ham og fikk ham kjær og sa til ham: Ett fattes dig; gå bort, selg alt det du har, og gi det til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg mig!
Markus 10:32
32. Men de var på veien op til Jerusalem, og Jesus gikk foran dem, og de var forferdet, og de som fulgte med, fryktet. Og han tok atter de tolv til sig og begynte å si dem hvorledes det skulde gå ham:
Markus 10:33–34
33. Se, vi går op til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde, og de skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene, 34. og de skal spotte ham og spytte på ham og hudstryke ham og slå ham ihjel, og tre dager efter skal han opstå.
| 