Kort om talen
Talen tar utgangspunkt i bønnens hemmelighet: ikke bønn som ritual, men bønn som springer ut av visshet om at det du ber om er Guds vilje, og at Gud svarer når Han hører. Utgangspunktet er 1. Johannes 5,14-15, og talen stiller spørsmålet om det finnes noe i det vi ber for våre nærmeste om som ikke er Guds vilje.
Talen viser gjennom flere skriftsteder at frelse, åndsdåp, beskyttelse og velsignelse over familien er Guds vilje, og at bønn i tråd med denne viljen har løfte om svar. Samtidig advares det mot en holdning der man ber andre om forbønn uten selv å stå i tro og søke Gud personlig, illustrert med historien om Jeremia 42. Talen peker videre på at Guds kraft er tilgjengelig, men må kobles til gjennom tro, og advarer mot lære og tradisjon som får folk til å tvile på at de kan motta noe fra Gud.
Talen avsluttes med oppfordringen til å be uten opphold og med frimodighet, fordi det man ber om for sine nærmeste etter Guds vilje, allerede er innvilget. Den følges av en avsluttende bønn for familier, barn og menighetens behov.
Skriftsteder i talen:
Kolosserne 1,9-12
9. Derfor holder vi fra den dag vi hørte det, ikke op med å gjøre bønn for eder og bede at I må fylles med kunnskap om hans vilje i all åndelig visdom og forstand, 10. at I kan vandre verdig for Herren til velbehag i alt, så I bærer frukt og vokser i all god gjerning ved kunnskapen om Gud, 11. så I styrkes med all styrke efter hans herlighets kraft til all tålmodighet og langmodighet, 12. så I med glede takker Faderen, som gjorde oss skikkede til å få del i de helliges arvelodd i lyset,
1. Johannes 5,14-15
14. Og dette er den frimodige tillit som vi har til ham, at dersom vi beder om noget efter hans vilje, da hører han oss; 15. og dersom vi vet at han hører oss, hvad vi så beder om, da vet vi at vi har de ting vi har bedt ham om.
| 