Kort om talen
Talen tar utgangspunkt i en løgn mange bærer på: troen på at Gud ikke kan bruke oss fordi vi er for svake eller fulle av feil. Med Hebreerne 11 som ramme viser forkynnelsen at troshelter ikke ble sterke i egen kraft, men «ble gjort sterke etter svakhet» – det er Guds kraft, ikke menneskers styrke, som er avgjørende.
Gjennom eksemplene Maria, Moses og Paulus vises det hvordan Gud stadig velger de svake og uverdige og virker sin kraft gjennom dem. Kjerneverset er 2. Korinterbrev 12:9, om at Guds nåde er nok og at hans kraft blir fullendt i svakhet, og dette knyttes videre til Salme 139 og Sefanja 3:17 som løfter om at Gud kjenner oss, gleder seg over oss og ønsker å vise sin styrke midt i vår skrøpelighet.
Talen ender i en appell til menigheten om å avvise løgnene om egen utilstrekkelighet og heller ta imot Guds sannhet om hvem vi er – utvalgt, elsket og formet med et formål. Budskapet er at menigheten ikke skal være et sted for å vise frem styrke, men et sted der svakhet møtes med Guds fullkomne kraft.
Skriftsteder i talen:
2. Korinterbrev 12:9
9. og han sa til mig: Min nåde er dig nok; for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose mig av min skrøpelighet, forat Kristi kraft kan bo i mig.
Hebreerne 11:32–34
32. Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden vilde bli mig for kort om jeg skulde fortelle om Gideon og Barak og Samson og Jefta, om David og Samuel og profetene, 33. som ved tro seiret over kongeriker, håndhevde rettferdighet, fikk løfter opfylt, stoppet gapet på løver, 34. slukket ilds kraft, slapp fra sverds egg, fikk styrke igjen efter sykdom, blev veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike;
| 