Kort om talen
Talen tar utgangspunkt i Hebreerne 13, der Jesus lider utenfor leiren for å hellige sitt folk med sitt eget blod. Ut fra dette bygger den opp om at Gud alltid har virket gjennom det som oppleves uvanlig og annerledes for sin samtid, slik som Noah, Moses og Jesus selv var «rakinger» i møte med sin egen leir.
Hovedbudskapet er at mennesker i dag ofte henvises til læresetninger, følelser og opplevelser i stedet for til Kristus og ordet selv – og at alt annet enn ordet kan etterlignes. Gjennom bilder av moralsk forfall i samtiden, og av Moses og Israel som må forlate en menneskeskapt leir for å møte det overnaturlige, advarer talen mot tradisjon og organisering som stenger Jesus ute. Dette bildet føres videre til Laodikea, der menigheten har satt Jesus utenfor og han banker på for å slippe inn.
Talen ender med en klar appell: å forlate sin egen leir av tradisjon og menneskelig fornuft, stå alene på ordet, og være rede for det bydende ropet og Herrens snarlige gjenkomst.
Skriftsteder i talen:
1. Tessaloniker 4:15-18
15. For dette sier vi eder med et ord av Herren at vi som lever, som blir tilbake inntil Herren kommer, skal ingenlunde komme i forveien for de hensovede; 16. for Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først opstå; 17. derefter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen med dem rykkes i skyer op i luften for å møte Herren, og så skal vi alltid være med Herren. 18. Trøst da hverandre med disse ord!
Hebreerne 13:10-14
10. Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av de som tjener ved teltet; 11. for de dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes op utenfor leiren; 12. derfor led også Jesus utenfor porten, forat han ved sitt eget blod kunde hellige folket. 13. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! 14. for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende.
| 