Kort om talen
Talen tar utgangspunkt i Salme 139, der David undrer seg over en Gud som kjenner oss så inderlig at Han formet oss allerede i mors liv, med tanker om oss som er flere enn sandkorn.
Talen viser at denne Gud også kjenner våre svake punkter, slik som den rike unge mannen som gikk sorgfull bort fra Jesus. Den bruker bildet «hak i plata» om å stå fast år etter år fordi vi ikke tar det ene steget Gud peker på, men peker samtidig på håpet: en sæd Gud har lagt i oss som reiser oss opp igjen, slik den bortkomne sønnen fant veien hjem. Gjennom lignelsen om den urettferdige forvalter utfordres tilhørerne til å bruke livet sitt klokt for Guds rike, og talen åpner et vindu mot at Gud selv måtte bli menneske for på en rettferdig måte å ta vår plass og bære lovens krav.
Talen avsluttes ved å vende tilbake til Salme 139: selv når vi faller, er Guds tanker om oss ufattelig mange, og han kaller oss til å gå videre og investere oss selv for andre og for det evige hjem.
Skriftsteder i talen:
Salmene 139:13-16
13. For du har skapt mine nyrer, du virket mig i min mors liv. 14. Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel. 15. Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp. [de. i mors liv] 16. Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet.
Salmene 139:17-18
17. Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer! 18. Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig.
| 