Kort om talen
Talen tar utgangspunkt i 1. Korinterne 5,7-8 og Paulus’ formaning om å rydde ut den gamle surdeigen og holde høytid. Taleren viser at vi som troende lever kontinuerlig i påskens virkelighet, ikke bare inn og ut av den, og at rettferdiggjørelsen bygger på Jesu blod alene, ikke på vår egen verdighet eller modenhet.
Deretter følger talen bildet av vandringen fra Egypt gjennom ørkenen til løfteslandet, og oppfordrer til å gå videre uten strid når andre prøver å holde en igjen. Gjennom historien om Selofhads døtre, som ba om sin arvedel og fikk den, og eksempler som Hiskia, viser taleren hvordan nåden overstyrer det som ellers ser fastlåst ut. Til slutt løftes tanken om sønneskap fram, med Forklarelsesberget som bilde på arvingen Faderen kjennes ved, og Den Hellige Ånd som en lærer som gjerne vil kunne gi en god rapport om oss.
Talen ender i en personlig og ydmyk appell om å skjelne Herrens legeme, gjenkjenne hverandre som troende, la være å strides, og la ord og liv stemme overens.
Skriftsteder i talen:
1. Korinterbrev 5,7
7. Rens derfor ut den gamle surdeig, så I kan være ny deig, likesom I er usyrede! for vårt påskelam er jo slaktet: Kristus.
1. Korinterbrev 5,8
8. La oss derfor holde høitid, ikke med gammel surdeig eller med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!
| 