Kort om talen
Talen tar utgangspunkt i dåpen av Jesus ved Jordan og spørsmålet om vi kjenner igjen vår egen tid og det budskapet Gud taler i den. Gjennom Daniel 7 vises fire verdensriker og et lite horn som fortsatt er virksomt, og talen advarer mot å la seg presse inn i økumenisk kompromiss med disse kreftene.
Talen viser hvordan Menneskesønnen fra Daniel 7 stadfestes i Jesu gjerninger, men minner samtidig om Jesaja 53 og den lidende tjeneren, slik at bildet av Kristus blir balansert og fullstendig. Linjene trekkes videre til vår egen tid gjennom Lukas 17 om Menneskesønnens dager, Åpenbaringen 10 om en engel som tar jorden og havet i eie, og Åpenbaringen 3 der menigheten i Laodikea kalles ut av lunkenhet. Malakias’ løfte om Elias knyttes sammen med budskapet til den sjuende engel, og talen understreker at begge budskap hører sammen og må forkynnes i balanse.
Konklusjonen er at Menneskesønnen selv er kommet ned og har åpenbart seg gjennom en profet i vår tid, og at hver enkelt utfordres til selv å granske Skriften og svare på hvem de tror han er. Talen ender i en appell om omvendelse og ekte etterfølgelse, med et hjerte som, som Daniel i Babylon, velger å tjene Gud alene.
Skriftsteder i talen:
Jesaja 53
1. Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem blev Herrens arm åpenbaret? 2. Han skjøt op som en kvist for hans åsyn og som et rotskudd av tørr jord; han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunde ha vår lyst i ham. 3. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom; [de. lidelse] han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. 4. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på sig, og våre piner har han båret; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. 5. Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, forat vi skulde ha fred, og ved hans sår har vi fått lægedom. 6. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei; men Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham. 7. Han blev mishandlet, enda han var elendig, og han oplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det; han oplot ikke sin munn. 8. Ved trengsel og ved dom blev han rykket bort; men hvem tenkte i hans tid at når han blev utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham? 9. De gav ham hans grav blandt ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans munn. 10. Men det behaget Herren å knuse ham, han slo ham med sykdom; når hans sjel bar frem skyldofferet, skulde han se …
Daniel 7:13-14
13. Fremdeles fikk jeg i mine nattlige syner se hvorledes en som lignet en menneskesønn, kom med himmelens skyer; han gikk bort til den gamle av dager og blev ført frem for ham. 14. Og det blev gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulde tjene ham; hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er et rike som ikke ødelegges.
Markus 1:11
11. Og det kom en røst fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede; i dig har jeg velbehag.
[wpcode id= «5291»]
| [wpcode id=»5267″] | [wpcode id=»5278″] |
| 