Kort om talen
Talen tar utgangspunkt i Salme 103 og fortellingen i Johannes 8 om kvinnen som blir grepet i hor, der Jesus bøyer seg ned og skriver i sanden. Grunntanken er at mennesket er skapt av jordens støv, men samtidig bærer en evighet i seg fordi Gud har blåst sin livspust i oss.
Hovedbudskapet er hvordan støv – altså mennesker – ofte oppfører seg som Gud ved å dømme andre og sette seg selv over sannheten, mens Jesus i stedet møter den anklagede kvinnen med nåde i stedet for fordømmelse. Talen advarer mot bedømmelse forkledd som omsorg og mot å forme sitt bilde av Gud etter egne erfaringer i stedet for etter Bibelens Gud.
Avslutningsvis kontrasteres navn som skrives i støv og blåses bort, med navnet Jesus skriver inn i livets bok for evig. Appellen er en stille invitasjon til å erkjenne at vi er støv og overgi oss til Jesus, sannheten som er en person.
Skriftsteder i talen:
1. Mosebok 2,7
7. Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket blev til en levende sjel.
Salme 103,14
14. For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.
Jesaja 33,22
22. For Herren er vår dommer, Herren er vår lovgiver, Herren er vår konge, han skal frelse oss.
Jeremia 17,13
13. Herre, du Israels håp! Alle de som forlater dig, skal bli til skamme; de som viker fra dig, skal skrives i støvet; for de har forlatt kilden med det levende vann, Herren.
| 