Kort om talen
Andre juledag samles menigheten på Opstad, og talen peker forbi julens varme og inn mot noe som skjærer dypere: troens vitner i Hebreerne 11 som holder ut gjennom lidelse, og bildet av hurtigvoksende gran som knekker under press, mot eiketreet som tåler storm etter storm.
Talen løfter frem Obadia fra 1. Kongebok 18, en mann med ansvar i Ahabs hus som likevel frykter Herren og skjuler Guds profeter for dronning Jezabel, som vil fjerne Guds ords innflytelse og gjøre tilbedelse til underholdning. Linjen trekkes til i dag: å gi Guds ord rom og beskyttelse i eget liv og omgivelser koster noe, og den som gjør det blir ofte sett på som gammeldags, slik Obadia, Elia og Elisa ble.
Mot slutten minnes misjonsbefalingen om å undervise, ikke bare døpe, og talen stiller spørsmålet om vi vil gi Guds ord større rom i året som kommer. Budskapet lander i vissheten om at Guds ord, som gull som synker mot grunnfjellet, former et liv som holder og står støtt gjennom press.
Skriftsteder i talen:
1. Kongebok 18:3-4
3. Da kalte Akab på sin slottshøvding Obadja. Men Obadja fryktet Herren høilig; 4. dengang Jesabel utryddet Herrens profeter, hadde Obadja tatt hundre profeter og skjult dem i to huler, femti mann i hver hule, og forsørget dem med brød og vann.
1. Kongebok 18:12
12. Det vil gå så, at når jeg nu går fra dig, og Herrens Ånd rykker dig bort til et sted som jeg ikke vet, og jeg kommer og sier det til Akab, og han så ikke finner dig, da dreper han mig. Og din tjener har dog fryktet Herren fra ungdommen av.
| 