Kort om talen
Talen tar utgangspunkt i at Gud ikke er taus, men taler gjennom mennesker og har en tydelig vilje for livene våre. Talen viser at dette ikke handler om en vag nåde uten krav, men om et liv i lydighet mot Guds ord, slik Salme 119 og Jesu egen undervisning i Bergprekenen beskriver.
Hoveddelen bygger på Matteus 7 og 25: ikke alle som kaller Jesus «Herre» går inn i himmelriket, bare de som gjør hans vilje, og dommen faller også over det man unnlater å gjøre. Fra Dommerne 12 hentes historien om Jefta og efraimittene, der ordet «shibboleth» avslører hvem som egentlig sto med i striden — et bilde på at måten vi taler Guds ord på, viser hvem vi virkelig tilhører.
Talen ender med en appell om å være et «amen-folk» som sier ja til Guds ord og lever det ut i praksis, stå trofast i kallet og hjelpe hverandre gjennom bønn og omsorg fram til Jesu gjenkomst.
Skriftsteder i talen:
Salme 119:1-8
1. Salige er de hvis vei er ulastelig, som vandrer i Herrens lov. 2. Salige er de som tar vare på hans vidnesbyrd, som søker ham av hele sitt hjerte 3. og ikke gjør urett, men vandrer på hans veier. 4. Du har gitt dine befalinger forat en skal holde dem nøie. 5. O, at mine veier måtte bli faste, så jeg holder dine forskrifter! 6. Da skal jeg ikke bli til skamme når jeg gir akt på alle dine bud. 7. Jeg vil prise dig i hjertets opriktighet når jeg lærer din rettferdighets lover å kjenne. 8. Dine forskrifter vil jeg holde; du må ikke rent forlate mig!
Matteus 7:21-23
21. Ikke enhver som sier til mig: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje. 22. Mange skal si til mig på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? 23. Og da skal jeg vidne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra mig, I som gjorde urett!
| 