Kort om talen
Talen tar utgangspunkt i 2 Korinterbrev 5, der Paulus skriver at vi sukker og kjenner en uro så lenge vi lever i denne kroppen. Denne uroen forklares som en lengsel etter mer av Gud, en dragning som har fulgt troende helt fra de ble kristne. Talen bruker begrepet teofani om Guds ord-skikkelse, slik Kristus viste seg før han ble menneske, og viser til møtet mellom Abraham og Melkisedek som eksempel på et slikt møte med Gud.
Hovedbudskapet er at Kristus gikk veien fra tanke til ord til kropp, mens mennesker hoppet rett fra Guds tanke til en kropp av kjøtt, for å bli satt på prøve. Talen løfter fram et løfte om at det venter en ny kropp for de troende, forberedt fra før verden ble skapt, og at Guds Ånd allerede nå er et pant på dette og gjør mennesker lydige mot Gud. Guddommelig helbredelse trekkes fram som et konkret tegn på dette pantet og på den kommende oppstandelsen.
Talen avslutter med en oppfordring om å ikke bli motløs når livet er vanskelig, men heller ta imot prøvelser med takknemlighet, fordi de viser at Gud former sine egne barn. Til slutt pekes det på at det som virkelig samler troende, er et felles ønske om å være lydige mot Guds ord.
Skriftsteder i talen:
Johannes 1:1–14
1. I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2. Han var i begynnelsen hos Gud. 3. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noget blitt til av alt som er blitt til. 4. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. 5. Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det. 6. Det fremstod en mann, utsendt fra Gud; hans navn var Johannes; 7. han kom til vidnesbyrd, for å vidne om lyset, forat alle skulde komme til troen ved ham. 8. Han var ikke lyset, men han skulde vidne om lyset. 9. Det sanne lys, som oplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden. 10. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke. 11. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. 12. Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn; 13. og de er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud. 14. Og Ordet blev kjød og tok bolig iblandt oss, og vi så hans herlighet (en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far) full av nåde og sannhet.
2 Korinter 5:1
1. For vi vet at om vårt legemes jordiske hus nedbrytes, så har vi en bygning av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himlene.
Hebreerne 7 (Melkisedek)
1. For denne Melkisedek, konge i Salem, den høieste Guds prest, han som gikk Abraham i møte da han vendte tilbake fra sin seier over kongene, og som velsignet ham, 2. han som Abraham også gav tiende av alt, og som først, når hans navn utlegges, er rettferdighets konge, men dernæst også Salems konge, det er freds konge, 3. som er uten far, uten mor, uten ættetavle, som hverken har dagers begynnelse eller livs ende, men er gjort lik med Guds Sønn — han blir prest for alltid. 4. Og se, hvor stor han er, denne som Abraham, patriarken, endog gav tiende av byttet! 5. Og mens de av Levis barn som får prestedømmet, har et bud om å ta tiende efter loven av folket, det er av sine brødre, skjønt disse er kommet av Abrahams lend, 6. så har denne, som ikke regner sin ætt fra dem, tatt tiende av Abraham og velsignet ham som hadde løftene. 7. Men uten all motsigelse er det den ringere som velsignes av den høiere. 8. Og her er det dødelige mennesker som tar tiende, men der en som har det vidnesbyrd at han lever. 9. Og om jeg så må si: Ved Abraham er endog Levi, som tar tiende, blitt lagt i tiende; 10. for han var ennu i sin fars lend dengang da Melkisedek møtte ham. 11. Var det da fullkommenhet å vinne ved det levittiske prestedømme — for dette var folket bundet til ved loven — hvad trang hadde det da vært til at en annen prest skulde opstå efter Melkisedeks vis og ikke nevnes efter Arons vis? 12. Omskiftes prestedømmet, da går jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven for sig; 13. for…
| 