Kort om talen
Talen tar utgangspunkt i Første Mosebok 12, der Abraham blir kalt ut fra sitt hjemland med et løfte om velsignelse. Kallet og velsignelsen hører sammen, og talen viser at Gud aldri kaller noen ut i tomhet.
Videre går talen til Lukas 1 og Maria, som blir kalt velsignet blant kvinner fordi hun bærer frem Kristus. Møtet med Elisabeth viser hvordan Jesu nærvær bringer liv til det som har ligget stille. Talen trekker en linje fra Maria til bruden i dag, som på samme måte skal bære frem Guds ord, og bruker bildet av Jakobs kryssede hender i Første Mosebok 48 som et forbilde på korset, der velsignelsen går fra den førstefødte til den yngre.
I Galaterne 3 knyttes velsignelsen direkte til Golgata: Kristus tar forbannelsen for at Abrahams velsignelse skal nå alle folkeslag. Talen understreker at den troende ikke bare er velsignet, men også skal være til velsignelse for andre, slik Filip ble sendt til hoffmannen. Til slutt peker talen på tjenestene i menigheten og avslutter med at prøvelser er midlertidige, mens håpet i Kristus er evig.
Skriftsteder i talen:
1. Mosebok 12:1–3
1. Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise dig! 2. Og jeg vil gjøre dig til et stort folk; jeg vil velsigne dig og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse! 3. Og jeg vil velsigne dem som velsigner dig, og den som forbanner dig, vil jeg forbanne; og i dig skal alle jordens slekter velsignes
Galaterne 3:13–14
13. Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han blev en forbannelse for oss — for det er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre — 14. forat Abrahams velsignelse kunde komme over hedningene i Kristus Jesus, så vi ved troen kunde få Ånden, som var oss lovt.
| 